Introdusing Gabriel

Da var jo endelig tiden kommet, hvor lille gutten i mammas mage er ute.

Fødselshistorien: er i grunnen ikke så lang, etter å ha begynt med rier natt til den 15. mars, som dabbet litt av senere ut på dagen for så å komme tilbake for fullt natt til den 16. mars, dro vi endelig på sykehuset rundt kl. 06, 16. Mars da riene kom hvert 3 minutt.
Jeg tenkte kanskje at de var vonde de riene jeg hadde natt til den 15, men de var jo brunost i forhold til de jeg hadde på slutten før vi reiste til sykehuset. Det var vell rundt 5 målingen med 3 minutters mellomrom, hvor jeg lå i badekaret som ikke lenger hjalp noe særlig på smertene at Stein reiste seg opp fra gulvet og begynte å forberede morgenkåpen så jeg kunne komme opp av badekaret. Vi var klare nå.

Vell inne på sykehuset med gode rier, flotte pustetak igjennom dem, en ctg-scan og et mål av mormunnens åpning at jordmoren som tok oss imot fortalte oss at vi hadde 3-4 cm åpning, - jeg kom ikke til å bli sendt hjem igjen nå, for fødselen var endelig igang.

Vi ble liggende i en 10 minutters tid for å vente på at en fødestue skulle bli klargjort, - vi hadde kommet inn på en stappfull fødestue! Da vi ble vist bort til den borteste fødestuen konkluderte vi med at vi var heldig, - vi fikk en av de største fødestuene de har på sykehuset her. Jordmoren viste meg lystgass-slangen, og hvordan jeg skulle puste i den gjennom riene, før hun forsvant,- vaktskifte.
En halvtime senere kom det inn en ganske så ung dame, en jordmor student som det skulle vise seg at ble hos oss gjennom hele fødselen, langt over skiftet sitt. Hun var kjempeflink og gjorde en god jobb både før og etter fødselen.

Jeg ble vist en gang til hvordan lystgass slangen fungerte, siden jeg hadde tatt to-tre drag første gangen og konkludert med at det ikke hjalp noe. Sammen med fentanyl ba de meg puste igjennom hele rien så fort jeg kunne kjenne at den bygget seg opp. Jeg gjorde så, og fødselen forløp bra inntil vi nådde 8 cm. Jeg sto fast, to timer gikk og ingenting skjedde. Riene kom, men det åpnet seg ikke mer.
De tok vannet i 11-tiden, det var misfarget; bek i vannet. Jordmødrene måtte feste på en elektrode på vår lilles gutt hode for å holde følge med hjertelyden. Samtidig prøvde de å tøye meg til mer åpning og jeg kan huske at jeg skrek og vridde meg, ropte og ble amper. De tøyde ikke mere da, og ville heller vente for å se om riene tok seg opp. De gjorde det rundt om i ett-tiden, og jeg hadde nådd 9 cm åpning rundt omkring i 14-tiden.
En plass på veien der tok jeg visst opp lystgass slangen og nektet å slippe den. Det var vell rundt 9 cm, for kroppen hadde begynt å presse uten at jeg var klar. Det gjorde vondt som helvette.
Alt jeg ville var å ha mere smertestillende, og puste i slangen. Jeg ville ikke samarbeide mer, for jeg var sliten. Det var vondt. Jeg ville ikke mer. Jeg sov litt. Det var vaktskifte igjen, klokken var rundt 15.

Ei ny mørkhåret dame kom inn, trekkene i ansiktet hennes var strenge. Jeg kunne se det langveis, hun var et bestemt menneske- Nå skulle det skje noe.
Først fikk Stein Magne snakket meg inn til å begynne å puste i lystgass slangen kun gjennom riene. Så begynte den bestemte jordmoren å veilede meg. Hun satt på riestimulerende drypp og rundt 1545 tiden var vi klar til å begynne å presse, uten lystgass!

Kl. 1619 var vår lille prins ute, etter noen heftige minutter med "klipp!", "epiduraaal", "LOKALBEDØVELSE!" og "Keisersnitt! vær så sniiill...". Navlestrengen hadde surret seg rundt halsen hans, og rundt han. På tur ut sa Stein at man kunne se pulsen hannes synke. Han kom endelig ut- opp på magen, grå/blå og slapp, Men i live. - Han fikk motvirkende stoff mot fentanylen, ble massert med håndkle for å stimulere blodtilførsel, og Stein hasteklippet navlestrengen. Jeg var lettere i sjokk, og fikk ikke med meg så mye. Jeg såg på han, vår lille gutt. Hodet hans var avlangt og hovent. Han rørte på seg, småskrek litt. Jeg husker at jeg pustet lettet ut, såg over på Stein Magne. Han hadde tårer i øynene, men de kom aldri ut- som jeg kunne se. Han smilte og såg så stolt ut. Jeg smilte.

Etter: å ha blitt sydd, ble han lagt i sengen og jeg sammen med han. Han tok puppen med en gang. Han var begynt å bli mer rosa nå, slik farge han burde ha hatt. Vi ammet i én og en halvtimes tid, før han ble veid og målt.

Hodeomkrets: 32 cm
Vekt: 3840 gram.
Mål: 52 cm.

Barselstiden: på sykehuset var fin, Stein var der 24/7. Holdt han, rapet han etter pupp, hentet mat, ryddet, hjalp meg opp, fram og tilbake. Det ble med en glipp servert ertestuing til noe mat på barselsavdelingen dagen etter fødselen, - vår lille skrek hele natten. Hele barselsavdelingen hadde skrikende unger, - hele natten. Stein gikk med han i 3 og en halv time før han roet seg. Stein var helten min den natten. Så sovnet jo vår lille til slutt, endelig.

Vår lille, som vi har bestemt at skal hete Gabriel, gikk ned til en vekt på 3480 gram til Torsdag 19. Mars, og vi fikk derfor en time på barsels poliklinikk til Mandagen etter for ny veiing. Så dro vi hjem, for første gang med en ny liten beboer.
Vi fikk ny veiing på Fredag 20. Mars på helsestasjonen hjemme, og han var gått opp 100 gram siden dagen før.
På Mandagen var han gått opp til 3965 gram, som tydet på at han spiste godt! Melkeproduksjonen var endelig ordentlig igang!


Ammingen: Gjorde vondt som F etter noen dager. I tillegg til å ha en liten gourmetgutt som nyter puppen så lenge han kan, og protesterer kraftig når man skal ta puppen ut av munnen etter han har sovnet med den, har han noen skikkelig kraftige gommer. PureLan og Avent sine pustekopper har vært redningen! Så nå fullammer vi!

Gabriel med klorevotter.


Første veeing og første bad.


Meg med de første barselstårer, natt til 19. Mars, kl. 0210.


Her gjør vi oss klar for å dra hjem.


Pappa steller og kommuniserer, og Gabriel sover.


Vi fikk blomster av Fay m/ fam, pappa og hos min Kjære Stein Magne.
Da vi kom hjem fikk vi blomster levert på døra fra gudfar Ola!